Oddvar Blues og Rykte

Bilder fra Club7

Club7, Munkedamsveien 15, Oslo, 8. november 1980, kl 20: Oddvar Blues & Rykte.

Bildene er definitivt fra Club7. Stort sett alle bildene fra konsertene jeg har er fra legendariske Club7 i Munkedamsveien i Oslo. Den helga i november 1980 var det vi, Arild Wikstrøm, Bryggerigangen Bluesband og Sissel Endresen Band som var der. Med oss i feit skrift på lørdag. Og ute i mørket i blindsonen under scenelysene, masse ukjente mennesker.

I Molde hadde vi Lucullus i Kirkebakken. Og menigheten. Og drikkebrødre som applauderte høflig etter den første låten. Så mer og mer usivilisert etter hvert som kvelden skred fram. Og inne mellom øl og røyk og mørke og svette og lyskastere og uartikulerte skrik, en kis med en liten bærbar kassettspiller.

Alle bildene er fra Club7, men lyden er definitivt fra Lucullus.

Det er slik jeg husker det.

Trøtt og sliten

Turneer tar på.

"For trøtt" får meg til å tenke på en konsertopplevelse jeg hadde som musiker, ikke med det originale Rykte, kanskje ikke med det uoriginale heller, muligens var det med Boogiebandet, det spiller uansett og forsåvidt ingen rolle. Saken var at vi etter den første konserten på en såkalt miniturne, i Steinkjer, feiret suksessen, for suksess var det, og det ble en sen natt, for å si det slik.

Konserten i Trondheim dagen derpå ble - ja, nettopp - en dagenderpåkonsert. Kanskje var det like bra at det var flere mennesker på scena enn foran den da.

Det var egentlig en merkelig seanse. Jeg hadde fått det for meg at jeg ved siden av å være vokalist også skulle være gitarist i bandet. Det burde jeg ikke ha gjort. Først var det en eller annen som skrudde volumet på forsterkeren min ned, deretter var det en eller annen som trakk ut stikkontakta. Hva har man venner for? Det skulle ikke bli den siste gangen jeg hadde behov for slik hjelp og støtte.

For trøtt t nåkkenting.

Krampe

Noe av det verste jeg vet: Å våkne midt på natta med krampe i leggen og vite at alle andre gir jamt faen.

I resten av huset sover de ufortrødent videre uten å ha den fjerneste anelse om at det foregår en kamp på liv og død like i nærheten. Jeg er brennsikker på at leggmuskelen kommer til å ryke tvert av, og det er sjelden jeg føler meg så ensom, redd og hjelpløs som da. Men samtidig er det vel like bra at det bare er jeg som opplever meg selv sprettende og jamrende omkring på golvet der jeg forsøker å strekke av meg krampa.

Og så går det over, da. Krampe i leggen er jo egentlig bare en bagatell! En filleting! En ikke-sak og slett ikke det verste jeg vet! Nei, det er ikke det som vekker meg og holder meg våken om nettene. Det er tanken på deg som bekymrer meg. Når du har det vondt. For smerten din er smerten min når jeg føler jeg ikke kan gjøre noe med den. Når du er langt borte. Det er det som holder meg våken om nettene.

---

Lov og orden på Cochs

Når vi hadde spillejobber i Oslo, bodde vi på Cochs Pensjonat i Parkvegen. Cochs Pensjonat er i dag et helt greit overnattingssted, men det har ikke alltid vært slik. På den tiden da vi frekventerte etablissementet, hadde blant annet Oslo kommune en stor kontingent sosialklienter boende der, noe som ga pensjonatet et heller lurvete rykte.

Under ett av våre mange opphold på Cochs var det en mindre hyggelig fyr på rommet borti gangen som dreiv og banka opp dama si.

Dette var på den tiden da Jo Tore var... en av oss. Jo Tore, for den som ikke kjenner ham særlig godt (godt nok?), var en god følgesvenn og medmusikant med et godt utviklet sosialt engasjement. Eller noe sånt.

I alle fall, når skrikene fra dama som ble banket opp borti gangen ble for enerverende (det tok si tid!), trådde Jo Tore til. Med et skikkelig kraftuttrykk spratt han opp av stolen, fór ut døra, bort korridoren, rev opp døra til rommet der skrikene kom fra, grov tak i synderen, filleristet ham og avsluttet med følgende velvalgte ord: "No hæld du fred og e grei mot dama di, eller så kjæm æ å dræp dæ!"

Det ble stille resten av kvelden. På rommet borti korridoren.

Fotografen (utdrag)

Klikk! Promp!

Det ble ei rompe, sa han underfundig.

Han snudde seg mot modellen og smilte. Et øyeblikk virket det som om han håpet på et svar, eller i det minste et stilltiende bifall til utsagnet.

Piken dro buksa på og satte seg i sofaen. Hun tente en sigarett og trakk inn med tydelig velbehag.

Fotografen vasket hendene med Sunlight grønnsåpe og tørket dem på ei skjorte.

Det var alt for i dag, sa han uten å se på henne.

Men du, svarte hun, kan ikke jeg få et lite forskudd da?

Imorra, sa han og dermed var saken avgjort.

Jaja da for faen, sa hun med et sukk, stumpet sigaretten i sofaen og gikk.

Fordømte drittunge, mumlet fotografen og hengte skjorta tilbake på håndklehengeren. Så gikk han på do.

Les hele historien her...

All That Jazz

(Slik Oddvar så det)

Vi var en broket skare musikanter, vi var visesangere, jazzmusikere, rockere, noen syntes vi var et jævla bra new wave band, men mest av alt visste vi selv ikke hva vi verken var eller hva vi ønsket å være.

Det kunne jo aldri bli noe stort ut av noe slikt, noe det også skulle vise seg å ikke bli. Hør bare på denne live versjonen av Kansas City - unnskyld, Kleive City. (Av hensyn til leserens velbefinnende gjengis ikke opptaket her!) Torbjørn har lyst til noe mer enn å kompe rompa til en simpel dansebandsanger, og legger inn - ja, jeg vet ikke hva det er han spiller eller hvor han vil, men det er jo en fancy jazzkomp det der, så det blir ingen streit fram bluesrocklåt som det egentlig var tanken at det skulle bli.

Men vokalisten, jeg skal ikke nevne ham ved navn, vokalisten strever noe gudsjammerlig med å holde toneleiet der det skal være. Noe det ikke blir. Forferdelig! Så lytt ikke til denne låten før du har fått nok innabords. Helst mer enn nok.

(PS. Så vær glad du slapp å høre opptaket! Oddvar:)

En mannsalder

En mannsalder og vel så det har gått siden Blues og Rykte spilte på Lucullus. En mannsalder...?

Den gangen kostet inngangsbilletten 20 kroner, mye penger da, men Norge var på veg til å bli en oljestormakt, og prisene fulgte etter i rakettfart. Så også prisene på inngangsbilletter og - ikke minst - prisene på øl.

Jeg kan huske når en halvliter pilsnerøl kostet 8 kroner og en halvliter eksportøl 11 kroner. Jeg minnes også (tror jeg) at prisen på en halvliter pilsner økte med omtrent 10 kroner i en jafs. Men jeg er ikke like sikker (om i det hele tatt) på at Knut minnes det på samme måten.

Av helsemessige årsaker hadde Knut vært borte fra Puben et halvt års tid akkurat i den perioden det uhørte skjedde, men etter hvert hadde han kommet seg såpass at tida var inne for et comeback i det moldske uteliv, og muttern hadde foret ham med litt stål til begivenheten.

Vi satt og sløvet på Puben da Knut ankom. Han var i bedre humør enn vi kunne huske noen gang å ha sett ham.

- "Går det bra, gutta? - No ska det bli jævla bra med ei øl!" Han strenet fram mot bardisken. Vi fortsatte å sløve. Sløve...

Han kom tilbake så sakte og så stille at vi knapt enset det, men så satt han der igjen, blek, innesluttet og stille.

- "E du blitt sjuk...?" forsøkte vi oss. Lang pause mens vi så avventende og dypt bekymret på ham. Han åpnet munnen, lukket den, og åpnet den igjen.

- "Veit dåkker ka ein halvliter koste no?" - "Ja?"

- "Veit dåkker ka 'n kosta sist i va her?" - "Ja?"

- "Den e blitt 10 krona dyrar!"....ny lang tenkepause....

Så kom den. En de facto logisk gyldig Knut-slutning.

- "E det nåkka rart at 'n drekk!?!"

Whisky og tobakk

Husker du Charlie? Ikke jeg heller. Ikke en gang da jeg fant en gammel LP i kjelleren demret det. Etter litt research fant jeg ut at Charlie var et britisk rockeband som ble startet i 1971 av Terry Thomas. Terry hvem? Aner ikke. Og musikken? Det lyder noe kjent ved en av låtene, L. A. Dreamer, men det er også alt.

Nei, første halvdel av syttitallet er nok stort sett innhyllet i tåke, og i røyken på Club7, men så pass mye husker jeg at jeg kan gjøre de ordene som Charles Darwin sa da han skulle uttale seg om en viss utagerende periode i sitt liv, til mine egne:

Jeg burde egentlig ha skammet meg, men må konstatere at når jeg tenker tilbake på den tiden, da tenker jeg tilbake på den med stor glede!

Ah Kryl

Nei, nei, ikke Akryl! Ah Kryl. Eller bare Kryl.

Ingenting er som det høres ut. Og kanhende var Oddvar Blues og Rykte mer et rockeband enn et bluesband, ja, noen sa til og med at vi minnet mest om et New Wave band. Men vi sang altså Ah Kryl og ikke Akryl, selv om det muligens ikke hadde vært så dumt.

Akryl, akrylfibrer, syntetiske fibrer fremstilt ved polymerisasjon av akrylnitril. Oddvar Blues og Rykte, syntetisk blues.

Ikke vet jeg hva Otis Rush tenkte da han hørte oss, men vi kan jo ikke helt se bort i fra at han tenkte at Ålreit, dette var andre boller, bluesen har tross alt og heldigvis utviklet seg.

Han sa aldri hva han tenkte til oss, selv om vi altså var der, side ved side, på Oslo Bluesklubb på Spot Light i St. Olavsgate 23 søndag 9. november 1980.

Og vi spilte heller aldri Kryl for ham, eller for noen av de andre i lokalet den kvelden for den del. Vi spilte bluesstandarder.

Men det er så lenge siden, det er i ferd med å svinne bort. Otis Rush blir borte, Sverre er borte, i 1981 var det opprinnelige Rykte borte, minnene gulner og blekner.

Dårlig etterligning

Vi satt på bakrommet på Club7 etter en - i følge vår egen mening vellykket - opptreden. Der fikk vi besøk av Jan Lie fra Bryggerigangen Bluesband. En Jan Lie godt i siget. I tekstmappa mi fant han en oversettelse av sin egen komposisjon I'm Going Down to the River (to Drown Myself). For å si det kort: Den likte han ikke, og skriblet ned sin misbilligelse nederst på tekstarket mitt (se bilde nedenfor).

Det ville kanhende Rob Stoner også ha gjort om han hadde lest oversettelsen av sin låt, New York New York, for det er nettopp det den er, Molde Molde, men - nei, kanskje ikke, han hadde vel ikke forstått det kvekk av tektsen til Molde Molde likevel, selv om han nok hadde kjent igjen låten. Men på samme måte som New York New York på sitt vis var en hyllest til hans hjemsted New York, var oversettelsen min en hyllest til mitt hjemsted Molde. På mitt vis...

Rykte 1981

...jeg kan ikke huske når Blues og Rykte...