Apropos...
Klikk! Promp!
Det ble ei rompe, sa han underfundig.
Han snudde seg mot modellen og smilte. Et øyeblikk virket det som om han håpet på et svar, eller i det minste et stilltiende bifall til utsagnet.
Piken dro buksa på og satte seg i sofaen. Hun tente en sigarett og trakk inn med tydelig velbehag.
Fotografen vasket hendene med Sunlight grønnsåpe og tørket dem på ei skjorte.
Det var alt for i dag, sa han uten å se på henne.
Men du, svarte hun, kan ikke jeg få et lite forskudd da?
Imorra, sa han og dermed var saken avgjort.
Jaja da for faen, sa hun med et sukk, stumpet sigaretten i sofaen og gikk.
Fordømte drittunge, mumlet fotografen og hengte skjorta tilbake på håndklehengeren. Så gikk han på do.
Det var mørkt ute, det regnet og han tok ei drosje da han skulle ut for å ta seg en halvliter eller et par.
Det endte med at han ble full som vanlig.
Etterpå dro han av sted for å filme neonlysreklamer.
Han hadde allerede ei kasse full av dem på super 8 millimeter film og han hadde bestemt seg for å lage en langfilm med alle neonlysene i heile byen. Men han hadde så helvetes mye ugjort ennå. Hver eneste natt gikk med til dette arbeidet. Det gjorde det bestandig.
I sjutida var han i seng og sov et par timer før han begynte å fotografere romper igjen.
Fotografen het Anders og var fra ei lita grend langt på landet. Tidligere hadde han laget bilder av fjøs og kuer, men i lengden hadde det blitt for enerverende.
Da han flyttet til byen var han allerede blitt syttisju år og syntes at han måtte se til å få gjort noe meir ut av fotografjobben. Han ville så gjeme bli husket for ettertida. Nå var han i sitt åttifemte år, men den riktige rompa hadde ennå ikke dukket opp. Derfor fotograferte han noe rundt tohundreogsyttifem romper hver dag. Før eller sida måtte det virkelig store bildet komme.
Det største problemet var i grunnen å få fatt i modeller. Ei stund hadde han fotografert seg selv med selvutløser, men han hadde ikke likt den skrukkete rompa han hadde fått fram.
Det virket heilt umulig.
Modellen ba atter om forskudd og han spurte hvor mye hun ville ha.
Nei, hun hadde ikke tenkt på noe spesielt.
Han telte opp sju skitne tikroner og ga henne.
Hun stumpet røyken i sofaen igjen og spyttet på golvteppet.
Da hun hadde gått, satte fotografen seg ned over en svær koffert full av romper og begynte å kikke gjennom innholdet.
Han studerte inngående, men heile tida fant han noe å utsette på hvert eneste bilde.
Han gikk bort til kjøleskapet og dro ut ei flaske eksportøl. Tilbake i sofaen fortsatte han å bla i romper.
Det er nærmest utrolig, tenkte han. Ett eller annet sted må det jo finnes noe som er bra.
Noen romper var for store, andre var for små. De som var nærmest opp til idealet, var for normale. Han grøsset over selvportrettene.
Romper fløy forbi øynene som flimmer.
Dameromper, herreromper, barneromper, jente- og gutteromper, sammen eller hver for seg. Gamle romper og middelaldrende romper.
Fotografen ble meir og meir fortvilet. Det hadde vært stunder da han hadde tenkt å ta livet av seg. Men han hadde holdt ut i alle disse årene, for innerst inne trodde han på at det rette måtte komme før eller sida.
Han åpnet ei flaske øl til og fortsatte å bla.
De bildene han allerede hadde studert, la han til side i sofaen. Så var han i hvert fall sikker på at han ikke skulle komme til å se det samme bildet to ganger.
Etter å ha sittet slik i fire timer, var han ennå ikke kommet så langt ned i kofferten at han kunne se om innholdet hadde minket.
Fortvilelsen satt som en klump i halsen og han hadde mest lyst til å sette seg ned og storgrine.
Men han holdt ut.
Han drakk øl og bladde i romper.
Så tok han til å gråte. Tårene rant ned over de gamle skrukkete kinnene og dryppet på fotografiene.
Oppgittheten hadde tatt den lille, tynne og utlevde fotografen. Han skalv på hendene og ristet i heile kroppen.
Meir og meir hysterisk kastet han bilder fra seg.
Han skreik og bannet, hylte og grein, fotografier snødde gjennom lufta og fylte rommet med romper. Tusen romper. Titusen romper. Som en vanvittig sinnsjuk besverget han alle grusomhetene i heile verden og ble meir og meir blind for hva han gjorde. Rykningene i kroppen ble sterkere og sterkere og forplantet seg snart til sofaen som ristet og skaket under påkjenninga.
Plutselig utstøtte han et vilt dyrisk skrik og segnet sammen.
Da rompernodellen kom neste dag, fyllesjuk og jævlig, kunne hun ikke finne fotografen med det samme. Sofaen var heilt tildekket av en uhorvelig mengde fotografier av romper.
Men opp av haugen stakk ei tynn, senete og skrukkete arm. Det var fotografens. Hun gravde ham øyeblikkelig fram, men han var død.
I handa holdt han krampeaktig fast i et fotografi.
Ansiktet var fylt av den seirendes uendelige lykke.
Fotografiet viste ei ku på grønne enger. Den var avbildet bakfra og halen sto rett til værs. Ut av rompehullet stakk en stor brun bærsj. Kua var i ferd med å drite.
Det var et fotografi som ved et Guds under hadde forvillet seg ned i rompekofferten.