Stjerneskudd

Oscar Oscar handler om Jo Tore sitt liv som filmstjerne. Jeg så ham aldri på det store lerretet selv, så jeg burde derfor kanhende ha drevet litt research for å finne ut hvordan det egentlig hang sammen, dette med filmkarrieren hans. Men så - av en eller annen grunn - tenker jeg at det greier seg med myten. Slik jeg har skrevet den ned i Oscar Oscar. I forsøket på å se tilbake.

Myten er ettertidens minne om en mulig legendarisk fortid.

Altså: Ei militærtropp slapper av på en lyngmo mens de venter på krigen. Da er det en som drar fram et munnspill fra uniformen. Det er han. Det er Jo Tore. Fokus på Jo Tore! Ja! Det var ikke noen stor rolle, jeg antar at han var i fokus bare ei kort stund, at det hele var over i løpet av noen få minutter. Det ble - tror jeg at jeg har hørt - med et par strofer på munnspillet, og et eller annet enkelt spørsmål som han ga et enkelt svar på: "Har 'e bare bra." (I følge kilder som har sett filmen, så sa han ikke noe i det hele tatt.) - MEN - det var en filmrolle! Det var det som var så stort. Samme hvor lite det var. Det var kimen til en Oscar som aldri kom, men viss så fremt i fall, hva da?

Oscar Oscar er forresten den eneste låten i historien om Oddvar Blues og OBeRocke og hvem han nå var, som noen gang ble publisert til offentligheten på et dertil egnet medium. På et ikon fra 80-tallet. På en lydkassett. Utgitt i oktober 1982 på RB-kassetten som i sin helhet var viet en hyllest til Molde Fotballklubb. Fra en del lokale artister og fotballfans. - Men egentlig ikke fra meg.

Og Molde Fotballklubb? De rykket ned i 2.divisjon, og tapte cupfinalen, i 1982.

---

Redde det som reddes kan

Alle har hørt historien om "Det Ultimate Rockespørsmålet" fra Ove Lervik i Norsk Rikskringkasting (jeg regner med at du som dedikert OBeRocke fan kjenner historien!) og svaret fra OBeRocke (Ikke det? Hva er 'It' i refrenget på Bring it on home to me? Tenk gris!), men ikke alle har hørt historien om hvordan The Øksendal Takes ble reddet fra lovens lange arm og total ødeleggelse. Egentlig hadde jeg fortrengt og glemt hele saken, men langfredag 2012 dro Ove Sylte fram historien under ei rockemimresamling på SYD i Molde der Ove og Kjell og OBeRocke fra OBeRocke, samt Jan Eide fra JaNeiDe, deltok. Og Kjell Trommeslager Falch bekreftet historien med en fornøyd latter.

Det er egentlig rart at jeg ikke husker det som skjedde i Øksendalen den kvelden i 1982 i det hele tatt, men det er mulig at årsaken er den at det var jeg som sovnet først av alle. For å si det på en annen måte: Vi var trolig ferdige med å legge på sangen tidlig i produksjonen, da vi spilte inn The Øksendal Takes. Det er likeledes et faktum - må vi anta - at det fortsatt var mange øl igjen og at de andre mikset ferdig de fire låtene etter at jeg hadde gått åt.

Hvorfor lensmannen kom, det aner jeg selvfølgelig ikke, men vi måtte jo ha gjort noe galt, noe vesentlig galt, siden lensmannen sendte ei patrulje til et så avsides liggende sted som Øksendalen midt på svarteste natta... Eller kanskje ikke vi? Her er historien slik Ove fortalte den på Dockside i Molde lørdag 21 desember 2013:

Ta ho med hjem t me. Dette er den låten som finnes i flest versjoner i samlingene til Oddvar Blues, nemlig 3. Originalen var skrevet av Sam Cooke. Hvorfor jeg gjorde den om til en kjapp rock 'n roll låt - det vet jeg ikke. Egentlig var det en rolig soullåt, og det var den også første gang jeg hørte den spilt, av The Animals med Eric Burdon som vokalist.

Nok om det, for å promotere det som skulle bli ei profesjonell satsing måtte vi skaffe en habil fotograf som kunne ta bilder som kunne gjøre nettopp det: Promotere ei profesjonell satsing. Så OBeRocke hyret inn en gammel støttespiller, Pål Steinar.

Pål Steinar var en gang min musikalske læremester, og - hva skal jeg si... Han kunne nok ha hatt en mer talentfull elev. Det får holde.

Men det var altså han som tok bildene. Kanhende hadde Pål en hemmelig drøm om å bli profesjonell fotograf, men han ble det aldri. Selv om han prøvde. Men på den andre siden, Pål prøvde så mye. Så kanskje var det ikke mestringen, men prøvingen i seg selv som var målet. Hvem vet. Pål S tok i hvert fall promobildene, og musikkarrieren min ramla deretter som en stein rett i dass.

Om å overleve

Dette er historien om Fort Knox, kakerlakker og Keith Richards.

Eller kanhende bare om de to sist nevnte. Jeg har alltid sett på det som svært usannsynlig sannsynlig at bare to typer levende skapninger etter alt å dømme vil overleve en tredje verdenskrig, nemlig kakerlakker og Keith Richards, og siden Fort Knox er en død ting, og døde ting per definisjon altså er døde, også før en tredje verdenskrig, så sier det seg selv at det derfor ikke teller i denne sammenhengen. Så vi står altså tilbake med kakerlakker og Keith Richards.

Det er ganske god grunn til å tro at det er komikeren Bill Hicks som er kilden til de bevingede ordene om herr Richards og kakerlakkene, i alle fall finnes følgende utsagn på hans første audio album 'Dangerous' fra 1990:

Keith Richards is shooting heroin into his eyeballs and still touring all right! I'm getting mixed signals! I picture nuclear war and two things surviving: Keith and cockroaches! (og så drar han en Keith Richards parodi) "Where did everybody go-o? I saw a bright light and thought we were on ...".

Det er vel ingen hemmelighet at Bill Hicks selv hadde inhalert og eller på annen måte konsumert litt av hvert opp gjennom årene, men han kom med tiden til en erkjennelse av at dop ikke hjalp det spor på hans egen kreativitet, noe som førte til at hans verste avhengighet ganske så plutselig ble sigarettrøyking!

Jeg er ikke sikker på hvor og når Fort Knox kom inn i bildet, ved siden av kakkerlakker og Keith florerte også diverse andre tredje elementer, blant annet Shane MacGowan, navnet til vokalisten i The Pogues, i folkeminnet. Jeg tviler ikke.

Keith Richards oppsummerte forresten selv det generelle synet på sin egen verstingestatus og betydningen av det i sin egen merkevarebygging, ved en anledning:

I was number one on the Who's Likely To Die list for 10 years. I mean, I was really disappointed when I fell off the list.

En plassering som Hojem, Oddvar Blues, OBeRocke, eller hva han nå het, aldri oppnådde. Selv om han prøvde aldri så mye.

Over og ut

Oddvar Blues og Rykte - et lokalt og svært kortvarig kultfenomen. Likevel huskes det enda, snart 40 år seinere. Fortsatt er det noen som i en eller annen og mer eller mindre passende sammenheng kommenterer fortida mi. Som frontmann i Blues og Rykte. Men - de trekker på årene, de også. Som jeg.

OBeRocke Boogieband er det nesten ingen som husker, selv om det faktisk var det bandet som ble mest og best markedsført, både gjennom portrettering i radio og ved utgivelse av låt på lydkassett. Men kanskje er en eneste opptreden i lokalradio og en eneste låt på lydkassett ikke nok. Selv om det var en begynnelse.

Men låtskriver Hojem er det definitivt ikke noen som husker, selv om Jo Tore gjorde sitt beste for å spre det glade budskap, både med Bæverfjords Bataljon på fest på samfunnshuset på Marstein, og ved gjesteopptreden med Sambandet i et portrettprogram om Åge Aleksandersen på landsdekkende fjernsyn. Jeg innbiller meg at han hadde en viss sans for Junior.

Junior - en låt som på et mer eller mindre treffende vis oppsummerer karrieren min. Både som musiker og utagerende artist. Og kanhende litt som menneske. Sånn passende sjølopptatt, i mangt og mye lite pålitelig, og stort sett uten mål og mening med livet. Slikt kunne jo ikke føre til noen ting som helst.

Så etter å ha mistet både Rykte og Boogiebandet, forsøkte Hojem seg som Hojem og soloartist med gjesteopptreden hos Petter Ugelvik Band på Lucullus fredag 26. august 1983. Det var et forsøk på å redde en skrantende musikerkarriere, men det ble med forsøket. Da jeg dro fra Lucullus den kvelden var det ugjenkallelig slutt.

Jeg mistet alt jeg hadde, men hadde fått med meg det beste.