Dårlig lydkvalitet var et æresbegrep på 1970- og 1980-tallet. Dårlig lydkvalitet var nemlig det mest fremtredende kjennetegnet ved piratproduserte lydmedier, vinyl og kassettbånd, svært ofte med ulovlige opptak fra livekonserter, men også studiopptak på avveier, med - og det er her æresbegrepet kommer inn - populære artister. Jo flere piratutgivelser, jo mer populær var artisten.
Antallet piratutgivelser var i den grad et barometer for populariteten at en kunne mistenke at artistene selv sto bak mange av piratutgivelsene.
Jeg har mange av dem. Grønne, gule, hvite, røde, blå, flekkete og stripete vinylplater i merkelig sære eller påfallende anononyme covere.
Men jeg har også 1 - en - piratutgivelse på lydkassett. Med OBeRocke Boogieband. Vel, det er vel strengt tatt ikke en piratkopi, det er vel heller en piratoriginal. Av den selvproduserte typen, men uansett en ekte piratutgivelse med et tydeligvis populært rockeband. Det kan du høre på lydkvaliteten!
Kort sagt: Den som mener å huske hvordan det så ut på Puben rundt 1980, han var ganske enkelt aldri der da.
Men det var altså på det stedet vi samlet oss. Når vi en gang var samlet. Sies det. Og selv om vi ikke husker hvordan det så ut der, så kan vi likevel slå fast som et uomtvistelig faktum at vi i hvert fall alltid fant fram dit. Hver gang. Selv om det lå litt avsides til i kjelleren på Hotel Nobel, oppe i bakken. Antakeligvis gikk vi på autopilot.
Og når vi hadde kommet fram, var det egentlig rart at vi alltid slapp inn. Hvilket vi ofte heller ikke gjorde. Selv om vi var primærmålgruppen til eierne. Ja, jeg er egentlig ganske sikker på at det var vi som var selve næringsgrunnlaget. Likevel ble vi altså ofte stengt ute. Rart det der...
Dette var den gangen nattens uteliv startet like etter tippekampen, sånn cirka klokka 6 på lørdag ettermiddag, og var over ved midnatt, en tid på døgnet da utelivet ennå ikke har startet i dag. Så når alt kom til alt, og sånn sett, vi var nok for uskyldsrene dydsmønstre å regne.
Ingenting er som live rock 'n roll. Live på ordentlig. I virkeligheten. Med levende publikum. Ekstase. Det er det som er Rock 'n Roll!
Det nest beste er live rock 'n roll på vinylplate. Konsertopptak. Glem alt annet, film, video, det er vinyl som teller. Og toppen av rock 'n roll konsertopptak på vinyl er Jerry Lee Lewis "Live" at The Star-Club Hamburg i 1970. Grrrrr...
Apropos liveopptak. Det var en og annen som hevet øyebrynene da jeg kom hjem fra en rock 'n roll utflukt til London med rågjengen på slutten av 1970-tallet med en boks opera under arma. En boks som besto av 11 lp-plater, vinylplater, med 15 timer liveopptak fra operaen La Scala i Milano i 1950. Niebelungenringen av Richard Wagner komplett. Med Kirsten Flagstad i hovedrollen som Brunnhilde. Tøft! Det er ganske drøyt, men jeg tror faktisk at Harry Elvsaas og jeg hørte gjennom hele suppedasen ei fryktelig lang helg rundt 1980. Det var da det, nå står boksen uåpnet i bokhylla. Kanskje ikke så merkelig...?
Det er egentlig rart at det gikk så bra som det gikk. Vi var unge og on the top of the world. Ingenting kunne gå galt. Samme hvor mye galt vi gjorde.
Det er utrolig hvordan ungdommelig overmot og nysgjerrighet på livet kan føre oss inn i høyst uoversiktelige situasjoner med skyhøy risiko for at det kan gå galt. Det gikk bra, men det kunne ha gått nedenom og hjem. Som det jo også gjorde for mange. Men det var de andre, og altså ikke oss.
Chester Burnett. Howlin' Wolf. 198 cm høy hadde han vel oversikten. Og nesten 136 kg tung var han vel nesten uangripelig. Så fikk han likevel ødelagt nyrene i ei bilulykke i 1970, og døde av komplikasjoner ved en nyresjukdom i 1976, 65 år gammel. Ikke et kort, ikke et spesielt langt, men et innholdsrikt liv. Det var nok ikke han som skrev originalversjonen av "Sittin' on top of the World", men han gjorde den om til sin og spilte inn det som definitivt er min favorittversjon. Den låten levde han jo ut på en måte. På sin måte.
"Help Yourself" er kreditert Jimmy Reed, men er opprinnelig en tradisjonell blueslåt uten kjent opphav. Det kan man kanskje forstå når man hører teksten. Det er ikke mange omskrivinger her, ganske direkte i sitt understatement, for å si det på den måten.
Skjønt, jeg er ikke helt sikker på at jeg egentlig får helt med meg teksten når jeg hører Jimmy synge sangen.
Det er mulig, jeg skal ikke si det for sikkert, men det er altså mulig at det ikke er Jimmy Reeds ord jeg har oversatt, men det jeg i mitt hode har trodd Jimmy Reed muligens sang, antageligvis fordi nettopp de ordene jeg mener jeg hørte virket troverdig folkelige og etter mitt hode sannsynlige fordi jeg selv og vennene mine i fellesskapets ånd kunne ha skapt nettopp slike metaforer (for det er metaforer det er) ut fra vår egen forestillingsverden der vi i selskap med Bacchus til tider tippet over i en heller selvdestruktiv selvmedlidenhet der det var lite håp om å skaffe seg damer. Vi måtte kort sagt løse våre primære behov med - unnskyld - på egen hånd.
Jeg innbiller meg at det var Jo Tore som ordnet spillejobben på Molde Videregående Skole. Jeg innbiller meg også at det var AKP(m-l) som var arrangør. Og at det sannsynligvis var 1. mai. I alle fall var det en same som var hovedtrekkplasteret på møtet.
Dette var i etterdønningene av Altaaksjonen med det der og da spesielt tidsriktige fokuset på urfolkenes rettigheter og kultur og språk. Og det var der vi bommet på noe grunnleggende da vi valgte musikk til arrangementet (Martin si skyld!). Språket. Ordet som gikk igjen i teksten på en av låtene var Baby. Baby baby baby. Ikke særlig stuereint blant kulturpolitiet på møtet, for å si det mildt. Et poeng som samerepresentanten ikke lot gå fra seg. Han startet talen sin med å si "Baby baby baby!" og hånflirte oppgitt. Den satt!
Men affiserte det meg? Nei!
Og Boom? Boom boom boom boom? På norsk blir vel det Bom. Bom bom bom bom. Og det er noe helt annet enn det det bør være viss jeg skal skyte deg ned. Jeg må ta sjølkritikk!!! Så altså: Bang bang bang bang! I ska skite d ned!
På midten av 1970-tallet dro Steinar og jeg på konsert med The Rolling Stones på Nya Ullevi i Gøteborg. Steinar og jeg og 12 busslaster, eller kanskje var det 8, med andre likesinnede.
Det er mulig - vel, ikke bare mulig, nå i etterkant vet jeg at vi faktisk valgte feil buss ved avgang fra Oslo. Eller kanhende ikke feil buss, bussen var vel grei nok den, det var sjåføren som var feil. På en måte. Han var fra Toten og likte tydeligvis køntrimusikk særdeles godt. I hvert fall spilte han køntrimusikk hele vegen fram til Gøteborg. Over høyttaleranlegget i bussen. For en busslast med rock 'n roll friker! At det går an. Og at vi faktisk kom fram til Nya Ullevi uten at det brøt ut mytteri på bussen, det er for meg ei uløst gåte den dag i dag.
Altså - Køntrimusikk i ett sett. Hele vegen fra Oslo til Gøteborg! 300 kilometer med køntrimusikk. Men ikke nok med det, nei da, ikke før hadde vi entret bussen etter endt konsert, så startet det på n igjen! Køntrimusikk hele vegen tilbake til Oslo som forresten ble mye lengere enn vegen fram fordi sjåføren kjørte feil i vegkrysset - tja, hvordan var det i hele tatt mulig å tulle seg bort fra hovedvegen og ende opp på en jævla krongleveg ut i det store intet gjennom åkrene i Västra Götalands Län?
Men det var jo midt på natta, det var kolmørkt ute, og vi ante fred og ingen fare før køntrimusikken plutselig ble skrudd ned og ut gjennom høyttaleranlegget i bussen lød det glade budskap på kav totning: "Her åt vinster ligg Scania sin lastebilfabrikk!"
Det er forresten ganske mulig at det var SAAB han snakket om. Dette var noen få år etter at Scania og SAAB ble slått sammen, så det kan ha vært noe rot i logikken der. I så fall var vi på veg mot Trollhättan.
Uansett, det var ei lise å høre en stemme i all køntrimusikken, men det var selvfølgelig for godt til å vare. Så snart bussjåføren hadde informert oss om severdigheten (som vi ikke så) i åkeren ute på landet i Västra Götalands Län, skrudde han opp musikkvolumet igjen. Og der - der ble det resten av turen.
Men når jeg tenker meg om så er det jo noe i det der med The Rolling Stones og køntrimusikk. Tja... hva skal jeg si? Der har vi en sak gående, du og jeg, Martin. Gram Parsons...?
"Good Times" er en sang av og med Sam Cooke. I følge Wikipedia ble den innspilt 20. og 21. desember 1963 og 1. februar 1964 i RCA Studio i California, og utgitt på RCA 8368 single den 9. juli 1964. Musikerne som deltok på innspillingen ved siden av Sam Cooke var John Ewing på trombone, Edward Hall på trommer og percussion, John Pisano og Clifton White på gitarer, og The Soul Stirrers på backup vokal.
Min favorittversjon av sangen er det The Rolling Stones som har gjort på lp'en Out of our Heads (engelsk versjon på Decca) fra 1965. Lp'en er forresten en av mine desiderte favoritt-lp'er, ikke bare fra 60-tallet, men i det hele tatt.
...og mitt bidrag...? Her følger en versjon med Boogiebandet fra øvingslokalet en gang i 1981.
Sam Cooke ble født 22. januar 1931 i Clarksdale i Mississippi, og ble skutt og drept den 11. desember 1964 på Hacienda Motel i Los Angeles, bare 33 år gammel.
Antoine Dominique "Fats" Domino Junior ble født den 26. februar 1928 og vokste opp i New Orleans i Louisiana. Som lite barn hadde han creole som morsmål, som lite barn hadde jeg sunnmørsk som morsmål, så hva annet kan jeg si enn; Et skjebnefellesskap...?
Av en eller annen grunn er Fats Domino aldri nevnt som boogiemusiker i musikkretser, så det er kanhende noe jeg har oversett. Vi var - la oss være ærlig - som lokale rockemusikere var vi c-kjendiser i Molde rundt 1980, men en og annen gang ble vi jo i forskjellige sammenhenger likevel spurt om hvem vi hadde som forbilder. Jeg svarte, i hvert fall en liten periode, Fats Domino og boogie. I ett og samme åndedrag. Det er riktig at jeg likte Fats Domino, det er riktig at jeg likte boogie, men det var muligens ikke riktig å koble de to idealene sammen. Teknisk historisk musikalsk sett. Men det var slik jeg så det. Fats Dominos boogiemusikk var mitt forbilde en periode.
Som nevnt, Fats Domino vokste opp i New Orleans, men som berømt rocke..., jeg mener: som berømt boogiestjerne var han sjelden i hjembyen, han levde livet stort sett på vegen. Men på 1980-tallet bestemte han seg så plutselig for at han aldri mer ville forlate New Orleans. Han hadde en komfortabel inntekt av royalties fra tidligere plateinnspillinger, han mislikte å turnere, og han påsto at han ikke kunne få den maten han likte noe annet sted. Som sagt så gjort, og siden da har han bare unntaksvis forlatt New Orleans. Der har vi fortsatt noe til felles, og lever fortsatt på en måte i et skjebnefellesskap, Fats Domino og jeg. Vi forlater nesten aldri hjembyen vår. Bare i helt spesielle tilfeller.
Forøvrig, "Yes Sir, I Can Boogie" var en hitsingle med den spanske discoduoen Baccara i 1977. Den er IKKE skrevet av Fats Domino, og - I hate it! For å si det mildt :/
Vi hadde ikke råd til egen turnébuss, så vi måtte leie ei billig kassevogn hver gang vi skulle ut på veien. Og billig betød lite, rustent og gammelt. Jeg kan ikke huske at vi dro på turné med flere enn en bil i følget, så det må med andre ord ha vært ganske trangt i den ene bilen. Ikke nok med at vi var et band på fem, men ofte fulgte det også med en hjelpesmann eller to på lasset. Det var et merkbart stykke veg mellom Molde og Oslo, for å si det på den måten.
Motellrom. Særlig sørvisinnstilte utleiere stilte ofte opp med ei ekstra madrass på golvet mellom de sengene som allerede opptok mesteparten av golvarealet på rommene, men vi sov like godt. Bortsett ifra de gangene da en av de heldige som fikk ligge i ei av sengene skulle på dass og tråkket på stakkaren på golvet i hastverket. Utpakningsrom. Lagerlokaler. På en sofa eller under et golvteppe hos en barmhjertig samaritan. Spesielt Jo Tore kjent mange slike. I hvert fall i Trondhjem.
Og så hadde vi kombiløsningen. Overnatting i en turnébuss. Det var ingen spesielt kjekk opplevelse vinterstid, men det var det heller ikke sommerstid når sant skal sies. Etter en spillejobb i Trondhjem i mai 1981 fikk jeg gleden av å overnatte i turnébussen til et heldigere stilt (og adskillig mer kjent) band enn vårt. Den bussen var utstyrt med hems. Oppe under biltaket. Det var på godt og vondt. Da jeg våknet om morran skinte sola på taket. For å si det mildt: Jeg var passe kokheit og dysvett! Jeg trodde jeg skulle daue!
Men vi visste jo at det skulle være en oppofrelse å være rockestjerner, så vi holdt ut. Dag etter dag. År etter år. Fra nordpolens isnende kulde til sydpolens brennende sol.
Damer i rockelåter - jeg kan nevne dem i fleng. Carol (for meg er det bare Chuck Berrys venninne som teller), Long Tall Sally (bygget for fart som de fleste av damene i rocketekstene er), Little Queenie, Rock 'n Roll Ruby, Good Golly Miss Molly, Nadine, Maybellene, Suzie Q, Mona, Lady Jane, Miss Amanda Jones, Beautiful Delilah (som Rebecka nektet meg å tøyse rundt med), Fanny Mae, Hello Josephine, og Lucille for å nevne noen av de mest kjente. Damene levde per definisjon et solid rock 'n roll liv, og slikt tar jo på, men jeg har en fornemmelse av at de på en eller annen måte overlevde utskeielsene, alle sammen. Men hvor ble det egentlig av dem?
The Rolling Stones sin venninne Angie er min favoritt. Vi kan vel slå fast at låten om henne, både tekst og musikk, stort sett er skrevet av Keith Richards, og så kan vi forøvrig diskutere om den handler om David Bowie's første kone Angela, om skuespillerinnen Angie Dickinson, eller om Keith Richards sin egen datter Dandelion Angela. Komponisten på sin side hevder selv i sin biografi at Angie er et pseudonym for heroin, og at låten handler om hans egen avvenningskur i Sveits på den tiden. Så får vi vel tro det, da. I så fall vet vi hvor Angie ble av.
Så får vi også tro at det er sant at jeg hadde hatt Di på si. I lengre tid. Det bekjentskapet angret jeg inderlig på mang en gang, for når sant skal sies så var hun en pest og ei plage, og nesten umulig å bli kvitt. Hun dukket opp i de mest ubeleilige situasjonene, igjen og igjen, ga aldri opp, gjorde krav på meg, og kostet meg nok mangt et mulig forhold. I slutten av februar 1981 greide jeg likevel i et ubevoktet øyeblikk å gifte meg med hun som jeg var glad i, og det var ikke Di, for å si det på den måten. Fire dager senere ga Di av en eller annen forunderlig grunn gudskjelov endelig opp, og gikk hen og forlovet seg med en annen. De giftet seg i slutten av juli det året.
Dikt og forbannet løgn? Tja... Det er i hvert fall en uomtvistelig sannhet at en sum er resultatet man får når man legger to eller flere faktorer sammen. Så kjenner man de enkelte faktorene, så kjenner man altså summen. Og kjenner man summen, så kjenner man vel de enkelte faktorene også. Eller hva?
Den 1. januar 1981 blir Hellas medlem av EU, på godt og vondt, skal det etter hvert vise seg. Januar måned fortsetter med store protester mot utbyggingen av Altavassdraget i form av sultestreiker i Oslo og i Stockholm, og topper seg den 15. januar da 600 politifolk settes inn for å fjerne demostrantene fra Stillaleiren. Omkring 800 aksjonister blir arrestert. Den 4. februar 1981 blir Gro Harlem Brundtland statsminister for første gang, og senere den samme måneden skjer de såkalte Hadelandsdrapene, der to menn blir skutt av en hemmelig naziinspirert tremannsgruppe som kaller seg "Norges Germanske Arme". Arnfinn Nesset, leder ved Orkdal alders og sykehjem i Trøndelag, tilstår sitt første drap i mars, og dømmes senere for 22 drap på pasienter ved hjemmet. I juli gifter Prins Charles og Prinsesse Diana seg i London, og i september slår Norge England 2-1 i en VM-kvalifiseringskamp i fotball. Noen driter seg ut da en sovjetisk u-båt går på grunn ved Karlskrona i Sverige i oktober (Sovjetunionen blir faktisk ikke oppløst før 10 år senere, i 1991), og Egypts president Anwar Sadat myrdes av en ytterliggående islamsk gruppe under en militærparade i Kairo den 6. oktober 1981.
Prisene i Norge stiger med 14 prosent på ett år, og Bill Haley dør 9. februar 1981, 55 år gammel.
På hitlistene i 1981 herjer Abba med sangen "The Winner Takes It All", John Lennon med "Woman" og "Imagine", Jon English (han du veit fra fjernsynsserien "Mot alle vindar") med låten "Six Ribbons", Marius Müller med "Den du veit", Jannicke med "Svake mennesker", og Lars Kilevold med "Livet er for kjipt". Fjernsynskanalen MTV begynner sine sendinger, og OBeRocke Boogieband spiller "Kanon", en gammel Domino/Bartholomew-låt ("44") som Fats Domino spilte inn og ga ut på vinylplate i 1953.
1981. Kanon blå. Kanon bra. Kanon kanon.