Jeg minnes at jeg satt i en buss og drakk øl. I en orkesterbuss uten orkester. Bare Hojem og ei øl.
Det var sommeren 1980, det var jazzfestival i Molde, og Oddvar Blues skulle introduseres for et utendørs publikum for første gang. Fra ei scene på jazzcampen på Kvam, sånn cirka 3 mil fra Kleive på andre sida av byen. Sist nevnte var det ingen som tenkte på da Oddvar Blues entret scena og viklet seg inn i den tvinnede gule og grønne tøysnora som hang på mikrofonstativet fra mikrofonen nesten hele vegen ned til scenegolvet. Sveriges nasjonalfarger, spygult og gusjegrønt,
fniste Oddvar Blues blå.
Av og til kommer ting til mennesker av seg selv. Uten innblanding fra noen mennesker. Det gjelder ikke alle menneskene, men noen av menneskene. På godt og vondt.
Noen går lukt til helvete, uten å ville det, eller ved å ville det. Noen avanserer til stjernene, uten å ville det, eller ved å ville det. Vi er kanhende født til forskjellige skjebner, hva vet jeg.
Jeg lurer på hvilken skjebne som var tiltenkt meg. Sannsynligvis den jeg strener mot, og den er kanhende bra nok. For meg. For dem rundt meg. Men er det fordi jeg vil det? Eller på tross av at jeg vil det?
Ja, det er vel egentlig - eller ganske sikkert, vil jeg si - et behagelig liv, laidback og uten mas om å gjøre suksess. Ingen krav, intet stress. Men av og til kan jeg likevel ikke la være å fundere på hvor det hadde endt om jeg virkelig hadde gått inn for det. Ett eller annet. Med alle mine merkelige evner...
Kleive var - og er - en stille og fredelig plett på jorda. Stort sett. Kleive lå - og ligger fortsatt - et par mil øst for Molde sentrum, og bortsett i fra at moldenserne passerer Kleive i blant på veg fra Molde til ett eller annet annet sted, er aldri Kleive i tankene til moldenserne i det hele tatt. Kleive er et ikke-sted.
Men noen få år helt på starten av 1980-tallet sto Kleive plutselig fram som noe eksotisk og annerledes, i hvert fall blant Molde bys blueselskende klientell. Takket være Oddvar Blues ble Kleive ei stakkels stund et sted som betydde noe. Kan hende ikke alltid like positivt ladet, men likevel.
Kleive ble besunget.
Jakten på kjærligheten er ikke som mange tror et TV-konsept, ingen oppfinnelse av en moderne kommunikasjons-teknologisk verden, den har eksistert opp gjennom alle tider. Den viktigste forskjellen mellom en vanlig jakt og jakten på kjærligheten er at i jakten på kjærligheten er det stort sett alltid jegeren selv som blir offeret, og ikke den jagede.
Det naive søkende hjertet har alltid fascinert meg. Elsket det dypt i mitt eget hjerte. En liten skjelvende spurv som har gitt seg over til hvermann i et fortvilt håp om å bli elsket tilbake, men som alltid har endt opp med å bli utnyttet. For meg var hun en slik, og jeg var alltid der for henne. Holdt omkring den fortvilte lille kroppen og varmet den og trøstet. Hun gråt ut hos meg før hun forlot meg for å jage videre. Gang på gang. Kom hun tilbake til meg. Til hun til slutt forsvant for alltid. En tapt kjærlighet.
Bak puben i sokkeletasjen på Kjell Hanekamhaugs hotell Nobel var det biljardrom, og inne på biljardrommet lå røyken tett under lampa. Like fast som det faste inventaret, var det faste klientellet, og blant dem, altså, Ove Sylte. Og fire-fem fyrer som hang over bordet og myste mot kulene som trillet og smalt. Samt et par andre som satt borte ved et bord og supte øl.
Kom an, sa Ove. Han smelte avgårde ei lyre så jeg trodde han skulle flekke filten av brettet, men smekk smekk, to kuler i hølet.
Ove hadde alltid hatt peiling på biljard. Jeg tror far hans hadde bord i kjelleren allerede den dagen gutten blei født.
Kanhende husker jeg ikke helt klart, men jeg tror ganske sikkert at jeg kan påstå at øvelse gjør mester. Ove var beviset. Han var en trollmann med køa og kula. Vi andre var bare imponert.
Det er mulig teksten på Ove Sylte ikke helt gjenspeiler det, men sånn var det faktisk. Ove var Helten.
Kiosken på Kleive sto som ei høne på en vagle, eller mer presist - som et stabbur på spesielt høye stolper i den bratte skråninga ned mot sjøen på sørsida av vegen. For å kunne handle i kiosken måtte man passere over noe som minnet om ei låvebro.
Men det er godt mulig jeg husker feil. Jeg handlet nemlig aldri i kiosken, og jeg sto definitivt aldri der for å sjå på skreppan gå forbi.
I ska t Kleive City, Kleive City her kjem I
Det e mykje bra dama der, og ei av dem ska bli mi
I ska stå nedmed kiosken og sjå på skreppan gå forbi
med ei pølse og tenke på at ei av dem ska bli mi
I ska ta ein buss dit for det går ikkje tog
men I ska dra samma faen, sjøl om I må gå
I ska t Kleive City, Kleive City her kjem I
Det e mykje bra dama der, og ei av dem ska bli mi
Og går det ikkje buss så finn I me eit kjei
Jumpa opp på ho og I rir i vei
I ska t Kleive City, Kleive City her kjem I
Det e mykje bra dama der, og ei av dem ska bli mi
Så hvorfor velge Kleive som City?
Fordi Kleive rimet på Kansas. Konsonantisk allitterasjon. Som består i at ordene begynner på samme konsonant. I tillegg var det innmari morsomt på en fyllevrøvlende teit måte. Kleive, Romsdals svar på Missouris Kansas City.
Men - for at det også skal være sagt - det går buss fra Molde til Kleive forholdsvis ofte.
Rusen og beruselsen er blitt lovprist og besunget i opphøyde ordelag i årtusener, det samme kan vi knapt nok si om bakrusen. Besunget, jajamen, men ikke lovprist. Det forstår vi som kan alt om bakrusens virkelighet så alt for godt.
Og vi kan også godt forstå hvorfor blues egentlig rimer mer på bakrus enn på rus (selv om du kanskje mener det motsatte), for det er faktisk sånn, da, at blues på mange måter er et synonym for bakrus. Blues og bakrus er begge deprimerende, vondt, latterlig, ettertanke, belærende, forminsket ters og septim, moll og dur, gråt, latter, smerte og lindring.
Som da jeg våkna en morra og stirret inn i et par brystvorter som jeg instinktivt fikk for meg var mine egne utovervrengte øyeepler pusset med sandpapir, lot blikket gli opp og fanget inn et tannløst glis mellom uttørkete lepper. Det finnes altså verre skjebner enn døden, tenkte jeg mellom hodesmerteriene.
Jeg har hatt min del av ungdommelig sinne, av revolusjonær aggresivitet, jeg var en stakkels stund et politisk vidunderbarn i en liten, snever studiesirkel som studerte og debatterte Mao Tsetungs "Om motsigelsen".
Du skal ikke le. Jeg var faktisk veldig dyktig. Jeg var stjernen i gruppa! Eller kanskje ikke...
Nok om det, parallellt med en forholdsvis kortvarig karriere som orator var jeg kurér for SUF(m-l). Jeg fikk jobb som hemmelig budbringer fordi jeg tilfeldigvis eide ei gammel folkevogn.
Ja, hemmelig, men ikke særlig anonym, for egentlig var jeg jo ikke en hardbarket revolusjonær i det hele tatt, jeg var en fredelskende hippie, og bobla var malt i all verdens glorete farger. Som en himmelsk malerpalett skranglet jeg rundt i Østfolds dypgrønne skoger med hemmelige budskap til hemmelige politiske celler blant landsbygdas hemmelige proletarer. Budskap i form av ord, ord, ord, og atter ord.
Molde er en søvnig småby på nordvestlandet. Her skjer det ingenting mesteparten av året, bortsett ifra at mange flytter ut mens fødsler og innflytting likevel sørger for at det er en viss befolkningsvekst tross alt.
Så for å få tida til å gå bedriver vi stillingskrig mot nabobyene med gjensidige beskyldninger om tyveri av arbeidsplasser og velferdsgoder fra hverandre, mens aldrende menn synger gamle, romantiske Moldesanger om hvor godt vi har det her.
Men ei uke i året er alt snudd på hodet. Da er Molde fyllt med jazz og anna dævelmusikk som blir framført av dopede musikere og det som verre er. Alt er egentlig galt, men er det likevel ikke. Det er et yrende menneskeliv - et hav av mennesker - som der og da opplever Molde som verdens navle - og Rykte som verdens beste band. Ei lita stund.
New York New York, nix. Molde Molde, yes! Det nærmeste jeg kommer en Moldesang.
Månen over Bolsøya skinn så klart
Ska treffe skreppa på Torget i natt
Går ned Romsdalsgata t Molde havn
Ser med tbake men tenke fram
Molde Molde Molde Molde
Det lyd så bra at I må gjenta
Molde Molde
Bussen kjem og den ska kjøre me hjem
inn t Hjelset og ei god varm seng
Alle e uvant med hardt byliv
når dem kjem fra Hjelset eller Vågstranda
Molde Molde Molde Molde
Det lyd så bra at I må gjenta
Molde Molde
I kan sjå frænadaman kikke inn
gjennom vinduet i kjellern min
Rein luft kjør dem høg på pæra
I digge heller storbyatmosfæra
Molde Molde Molde Molde
Det lyd så bra at i må gjenta
Molde Molde
Fakta fra unge år: Lærte meg tidlig å spille bassgitar, men ble aldri så god som Petter (bildene).
Jeg startet med å spille bass på en vanlig gitar, på E-strengen, på låten I should have known better av Lennon / McCartney, så det må ha vært mot slutten av 1964. Det var Pål og Steinar H som lærte meg bassgangen, både på den låten og på en del andre poplåter i tiden. På E-strengen.
Etter hvert investerte jeg i en brukt Fender bassgitar, en planke. Blå, nesten turkis.
Vi startet et Beatlesband som hadde et par spillejobber, eller muligens var det bare 1, uansett, suksessen uteble for Steinar H, Pål, Steinar L og meg.
Etter hvert gikk Steinar L og jeg over til Donovan og Dylan og folkrock og Byrds, på tross av at jeg lignet svært på Keith Richards i The Rolling Stones. Men den likheten skulle likevel vise seg å få følger. Spiren til interessen for rhytm 'n blues var sådd, til låter som Baby what you want me to do.
Jeg aner ikke hvordan jeg kom inn i bildet, men der var jeg. Torbjørn på gitar og Petter på bass, og midt i mellom dem jeg, en temmelig dårlig musiker, kanskje litt i underkant middels som vokalist, men med et til dels forrykt forhold til musikk og damer.
Kan hende var det det som gjorde susen. Hva vet jeg.
Det var i alle fall 1980, det var inn i tiden med blues, og det var en viss likhet mellom de gamle bluessangerne og meg. De hadde det samme forrykte forholdet til musikk og musikktekster spesielt, og damer generelt, i alle fall i tekstene. Det var kanskje det som gjorde at en eminent gitarist og en eminent bassist ville backe opp en middelmådighet som Oddvar Blues.
På grunn av tekstene.
Ligger på sofaen og klør dama mi på musa mens jeg spiller en marsj av John Philip Sousa. Holder ikke ut stort mer, lo Torbjørn og Petter og tok av i glitrende driv.
Men jeg tror egentlig det var en annen en som hadde startet det hele...
Hjelset/Molde 1980: Det er ikke langt fra røde hus til hvite blokker. Det er like langt som fra ansatte til innlagte. Det er like langt som fra ei musikkstrofe til repetisjonen av strofa. Det er bare noen meter mellom de røde husene som de ansatte bor i. Bare noen hundre meter fra de røde husene til de hvite blokkene.
Men hva tenkte egentlig Jimi Hendrix?
For meg er det like langt fra røde hus til hvite blokker som et plutselig innfall. En ide. Like langt som mellom to elskere. Det tar like lang tid å flytte seg fra røde hus til hvite blokker som det tar å tenke en ny tanke. Kortere enn mellom tilskuere og musikere på ei scene. Like langt som mellom musikerne på scena. Like langt som mellom dem og meg. Like langt som mellom meg og Vidar som var den som startet det hele. Like langt som mellom Vidar og Sverre. Men likevel, skulle det vise seg, så langt, så langt.
Egentlig er Godnatt Storby en låt som jeg skrev som en hyllest til de gamle bluestraverne, full av bluesfloskler om en eller annen av dem som av en eller annen grunn dro fra Memphis, nedstemt, depressiv og trist, men det er også en låt som jeg skrev da jeg etter mange år dro fra Oslo tilbake til der jeg kom fra, litt nedstemt, litt depressiv og litt trist. Det hadde vært harde tørninger, men jeg etterlot på sett og vis min blues i Oslo da jeg dro derifra.
Sett i etterpåklokskapens lys har jeg nok også etterlatt bluesen i Molde, men selv om jeg tydeligvis har etterlatt bluesen både her og der, så er låten, Godnatt Storby, faktisk bare en innrømmelse av at jeg aldri var noe ekte bluesmenneske, jeg kunne ikke blues, var ikke blues, levde ikke blues, det var boogie og rock som var mine ting. Selv om jeg prøvde av og til. Og prøvde. Alene eller ved hjelp av venner. Prøvde og prøvde. Til vennene ga opp en etter en...
Venner er samstemte musikere i et band, men venner er også så mye mer, venner er brødre i ånden, innvidde i en kult, en menighet med felles tro, håp og kjærlighet. Slik det var på Lucullus i Molde i 1980. Der skilte ingen mellom musikere og tilskuere, ikke mellom oss og dem, for alle uansett som var der, så var alle venner! Alle Vi.
